Da jeg fikk lov til å bli med KFUM/K på en busstur til Asker og Labråten, sa jeg ja takk med en gang. For ikke bare bor jeg i Garborgs gate, men Arne Garborg er nå en av de dikterne jeg setter høyest, og fra 1897 til sin død i 1924 bodde han seg for en stor del på Labråten i Asker, sammen med noen merkelige kunstnervenner som utgjorde Labråtenkollektivet; halvskrudde kunstnere med geniale evner, men ofte hindret av sykdom og økonomiske problemer – og en smule galskap – og med det eneste til felles at de slåss for å fremme nynorskens sak. Jeg satt og tenkte intenst på dette merkelige fenomenet i norsk litteraturhistorie, mens vi spiste nista vår etter å ha vært til gudstjeneste i Asker kirke sammen med Håkon og Mette-Marit, som var der med dattera si , som skal stå til konfirmasjon i år. Koselig.
Arne og kona Hulda bodde de første åra av ekteskapet sitt på Kolbotnen på Tynset, bare for å være i nærheten av vennen Ivar Mortensson Egnund. Her ble sønnen Arne Olaus Fjørtoft Garborg født, han som ble kalt Tuften. Det var landlig og trygt på Kolbotnen, og alle snakka landsmål, men langt til lege og tannlege og hytta de bodde i, var gissen og kald. Hulda ville bort. Ville bo mer sentralt. Men gubben var ikke lett å rokke. Han ville ikke bo i hovedstaden der nynorsken hadde trange kår, men gikk til slutt med på å flytte til et landlig sted i nærheten av Oslo, viss de fikk naboer som snakka landsmål, og helst ei tjenstejente fra Vestlandet.
Hulda, som kom fra Stange i Hedmark, var mer urbant innstilt og ville med sin interesse for teater være i nærheten av storbyen, men hadde samtid sterk sans for hagebruk og matauk, så da mannen aldri fikk bestemt seg, lånte hun penger på egen hånd og kjøpte Labråten i Asker, som hadde et stort innhus, hage og en jordteig – og et uthus om de ville ha kyr. Og her gikk tog til byen flere ganger om dagen.
Her slo de seg da ned sammen med et annet ektepar, Rasmus og Marta Steinsvik, og hit kom en stadig strøm av gjester for kortere eller lengre tid som skrev eller diskuterte eller snakket øvde på teaterreplikker. For Hulda hadde dannet Det norske spellaget, som drog land og strand rundt noen år, for så å bli erstattet av Det norske teatret i 1912. At et nynorsk teater skulle bli etablert i hovedstaden, mot pipekonserter fra riksmålsungdommer, var Hulda Garborg sin fortjeneste. En merkelig kvinne var hun – med et makeløst overskudd og allsidig talent. Hun skrev romaner og skuespill, minst ei bok i året. Samt bøker om bygdekultur – om folkedans og viser – og ikke minst om bunader. Hun skapet navnet bunad og er nasjonaldraktens rette mor. Og hun skrev om matstell og kokekunst. Vi fikk smake sodd à la Hulda og kake à la Labråten da vi spiste på Asker museum, som holder til på Labråten i dag.
I tillegg var hun mor til Tuften, og kona til Arne Garborg, noe som ikke alltid var så lett. Den store dikteren hadde jo etablert seg for lengst i norsk bokheim, men heimlaus var han og heimlaus ble han hele livet. Hjemlengselen fikk han til å skaffe seg ei hytte på Knudaheio på Jæren, der han kunne se ned til barndomshjemmet. Her skrev han sine herlige Knudaheibrev, men det første av dem kan ikke ha vært så herlig for Hulda, for der legger han åpent ut – ikke bare om sin kjærlighet til barndommens land – men også til en barndomskjærlighet, som han åpent vedgår han elsker mer en kona.
Det andre ekteparet ekteparet som bodde her fast, virket også sterkt for nynorskens sak. Rasmus Steinsvik var redaktør for den ”avisa” Den 17. mai – et riksdekkende organ for nynorsken. Det kom ut hver dag når økonomien var bra, ellers et par ganger i uka. Kona hans, Marta, skrev det meste av det ikke-politiske stoffet. Hun mente det var viktig å gjøre nynorsken populær. Derfor omsatte hun tidens mest kjente og kjære forfattere, som Alexander Dumas, Arthur Conan Doyle og Jules Verne. Og de kom som føljetonger i bladet. Hun stod bak omsetting av 60 romaner og skrev 354 artikler i Den 17. mai og har svært mye av æren for at bladet kom opp i nesten 14000 abonnenter, og det var ikke langt etter Aftenposten og Morgenposten. Marta Steinsvik, født Tonstad fra Flekkefjord, var et menneske med en utrolig kraft og en merkelig skjebne. Hun startet med å studere medisin, men måtte avbryte da hun ble med barn, og giftet seg med Rasmus 19 år gammel. Han satte fem barn på henne i løpet av kort tid, men likevel fortsatte hun omtrent i samme tempo, med omstetting og egen produksjon. Skrev ofte med et spebarn ved brystet, sier Hulda.
Ett av skriftene hennes var et foredrag som hun reist rundt med der hun forkynte kvinnens rett til å si nei. Mannen ble sur og ekteskapet vaklet. Hun var lenge før sin tid på andre måter også. Hadde studert litt teologi og var en av de første kvinner som talte i en norsk kirke. I tillegg rakk hun å studere egyptologi, og satte seg inn i teosofi! Hun ble skilt fra Rasmus i 1910. Alt hun hadde vært gjennom, bidro vel til at det gikk litt rundt for henne etter hvert. Hun begynte å skrive kjærlighetsbrev til Rudolf Steiner, og drog faktisk til Tyskland og mente hun var kona hans. Ble hentet hjem igjen og lagt inn på Gaustad og erklært sinnsyk av Johan Scharffenberg. Det gikk ikke mye bedre med Rasmus. Han ble etter skilsmissen svært betatt av en barndomskjærlighet som nå levde som fraseparert i Trondheim. Han var alvorlig syk på det tidspunktet, men frisk nok til å besøke henne og sette barn på henne, men døde et par måneder etterpå, og noe seinere ble han posthumt far til tvillinger.
Så vi skjønner – det var noe bohempreget over hele kretsen. Til og med Hulda Garborg, klippen blant ustøe steinsprang, hadde litt av en bohem i seg. Men først og fremst var hun alles mor. En av de ”barna” hun satte mest pris på, var Rasmus Løland. Han hadde skrevet fine barnebøker, men var kleinhelsa, og døde av tuberkulose i 1907 – 48 år gammel. Han bodde noen år i et nabohus på Labråten, men rusla over til Hulda og Arne omtrent hver kveld. På sokkelesten. Og Arne var jo ofte ute, så Hulda kalte ham bare varamannen. Og satte veldig pris på selskapet og samtalene med ham.
En annen merkelig dikter som pensjonerte her en tid, var Olav Nygard – også en av de som strei med tuberkulose. Han har skrevet noen av de fineste diktene vår lyrikk har å by på. Siste samlingen Ved Vebande skrev han syk og sengeliggende. Her finner vi det sterke No reiser kvelden seg… . Et dikt jeg alltid kommer tilbake til. Uhyre sterkt.
Han døde 11. februar 1924 – knapt en måned etter Arne Garborg – 39 år gammel. Og her ender soga mi om kunstnerkolonien på Labråten.
Ivar A Skifjeld – 110719