All glede er stor, men den gleden som er fylt med melankoli, er uimotståelig.
Slik er det med midtsommernatta. Den kan være helt uimotståelig skjønn, særlig den nordiske, men går bedrøvelig fort over. I ungdommen var det bare bål og fest og huiing og jenter og moro – og det var helt greit. Men nå – i eldre dager setter jeg mer pris på den betraktende og inderlige gleden som det ligger i å nyte skjønnhet i ettertankens lys. Gjerne ispedd litt høytid.
– Ein treng til høgtida i livet. – Sa Knut Buen til meg. Vi stod og slo av en prat etter Vesper i Eidsborg stavkyrkje på St- Hans kvelden. – Og ein må skape ho sjølv! – La han til.
Han hadde ved sitt vakre spill på fela gjort sitt til det. Nå var det geistligheten sin tur. En statue av St Nicolas – nåja det er visst bare en kopi – ble båret i høytidelig prosesjon ned kirkegolvet. De tilreisende, som var kommet for å være med, sluttet seg til. De fleste i middelalderklær. De gikk først en gang rundt kirken. Så ned til veien som førte langs den vakre tjenna; alt mens de sang:
Nicolaus pontifex – nostrum est refugium, sic semper remedium, clericis et laicis – og omsatt til mer folkelig språk en hyllest til biskop Nicolas, tilflukt og frelser for både lærd og lek. Denne gavmilde biskopen er blitt til helgenen St Nicolas, eller Sante Nicul, som folk sa. Han ble født i det fjerde hundreåret i Tyrkia der han virket som prest. Da faren døde, arvet han en formue, men den gav han bort til trengende – i all stillhet. Det synes jeg nå er et flott trekk ved ham, og det har andre skjønt også, for det er jo etter ham julenissen kalles opp i en rekke land. Santa Claus i England for eksempel. Som biskop i Myra, skal han ha blitt utsatt for grov tortur under kristendomsforfølgelsene, en kunne visst se merker etter det 25 år etterpå da han deltok på det berømte kirkemøtet i Nikea i år 325. Så det er ikke rart at han ble oppnevnt til helgen – og en umåtelig populær sådan. Han skal ha fått 2000 kirker viet til seg over hele Europa. Så Eidsborg er ikke aleine om ham altså. Han er skytshelgen for omtrent alle yrker og sysler; fra prostituerte til brynesteinshoggere i Eidsborgkleivene – og for veifarende.
Derfor tok vi ham også til oss. For vi var på reise denne midtsommerkvelden og natta. Fra Skien til Morgedal; men med herlige raster på Sommarøya i Treungen – der vi hadde lunsj og rulla oss litt i graset, for det skal jo være så helsebringene ved St Hans tider. Så til Hotell Dalen, der vi inntok kaffe på verandaen og nøt utsikten over den herlige parken ned mot Bandak. Hadde det litt travelt, så vi reiste fra regninga, men rakk å innta en herlig middag på Vest-Telemark museum. Noen av deltakerne, jeg vil ikke si hvem, greidde å få i seg en skikkelig svivar av en rømmegrøt og i tillegg kjøttsuppe og kjøttkaker med brun saus og kålstuing! Skjønner ikke at det går an! Men vi gikk av oss noen kalorier ved å promenere inne i museet, der vi blant annet så på husguden Lavrands, som har stått på gården Kleiv i Morgedal omtrent siden Svartedauen. Og ute fortsatte vandringen – langs Skien – Bandak-kanalen – nydelig bygd opp med sluser og elver og vann – og nyttige opplysninger om høyde over havet og slikt. Makan! Jeg må si jeg er mektig imponert over hva Vest-Telemark Museum har fått til her!
Jo – mennesker og biskoper og museumsfolk og kunstnere har skapt mye vakkert, men vi ble nå eige om at det norsk natur har å by på ved midsommertid slår aller rekorder. Vi kjørte gjennom et henførende landskap; Vest-Telemarks store sjøer – med rødmende furuskoger og bjørkelunder som skalv i brisen. Og blomstene langs veien da! Damene avbrøt prosesjonen etter at de hadde blitt våte på beina og plukket seg i stedet en himmelsk vakker bukket av markblomster på veien opp fra tjenna. Og det var alle syv slaga som det skal være av midtsommerblomster; rødkløver, hundekjeks, prestekrager, geitrans, smørblomster, tjæreblomst og syre! Og det er nå min ærlige mening, at vel kan en kjøpe fine blomster i Hoels Gartneri, men de slår aldri villblomstene.
Som denne kvelden stod og anget på rom 110 på Morgedal hotell – der vi overnatta sammen med veteranbilfans og dyrkere av Sjøormen.
Vi ble ønsker velkommen av tjukke slekta, for kona og svoger har alle sine folk på farssida fra Kleiv i Morgedal – og ei stod bak skranken på hotellet. Om kvelden menget jeg meg ikke med dem der nede, for jeg greide ikke løsrive meg fra kampen mellom Tyskland og Sverige – og trøtt var jeg også, så det var godt å gå til sengs tidlig på St Johannes dagen.
Og vederkvegende med svømmetur i Hallen etter frokost. En tur innom Skimuseet hørte jo også med og treplogen fra Kleiv, som står til venstre ved inngangen minte meg om min barndoms hesteploger. Bare slik at jeg hadde noe å slå i bordet med også, jeg som bare var med. For nå skulle det blir enda med Kleiv! Og det ingen hvem som helst.
Aasmund Kleiv satt og venta framfor huset sitt i en nydelig Mariusgenser og med ei svart-hvit katte vimsende rundt seg. Han smilte bredt og hilste sine søskenbarn og vi fikk jo etter hvert en trivelig kaffeprat med 95-åringen, som nettopp har skrevet et dikt der han uttrykker hvor ille det er å miste lappen. Men han Aasmund har nå mer å se til bake på enn en skarve lapp! Jeg nevner i farta noen av hans prestasjoner: En av de fremste bærerne av skimakertradisjonen i Telemark. Han har levert Telemarski både til dronning Sonja og svenskekongen og til landslaget. Han har vært inne og hilst på Kong Harald og fått en høyst fortjent medalje i sølv. Han steller seg fortsatt sin mat og sitt hus til tross for lårbeinsbrudd og diverse fall med stempling i skellen, som han uttrykker det. Han taler med skjemt om sine sår, og har ingenlunde satt seg til å sture. Pusler med småting som kjevler og tiner og skap – og har nettopp laga ferdig en tro kopi av en vadmelsstamp og en kopi av husguden Lavrands. Han har også i sin ”ungdom” jobba med å legge spon på taket av Eidsborgkyrkja. Ja – hva har han ikke gjort??? Og innimellom skriver han dikt. Greie og forståelige saker. Han liker ikke rebusdikt:
Om du skriv rett ut om noko som hende, om noko du upplevde ei ana vende,
då er det kje kunst.
Men skriv du slik at ingen forstend det, med ingen bjøndels og ingen ende;
då blir det kalla kunst.
Jeg slutter meg helt til poeten frå Morgedal. Han har tatt poenget!
Ivar A Skifjeld 250618