For at vi skal spise med god samvittighet, blir mat og matglede ofte presentert med vikarierende motiv. Vi skal spise graut og heimelaga pølse og anna dill med Bodil Norjore. Fordi det er tradisjon! Eller fisfine gourmetsaker à la Hellstrøm med et diminutivt stykke biff ødslig plassert på en diger tallerken. Dekorert med nusselig blader av sitronmelisse og basilikum og med navngjetne sauser sprikende utover som et bilde av Weidemann. Fordi det øker den estetiske nytelsen!
Det er vel og bra med litt kunst på tallerkenen, rent bortsett fra at en aldri blir mett av det. Men Ok. Men når en får føyset til side grønnsværet, kommer det som alltid har vært det vesentlig ved et måltid: Mat og prat.
Jeg har arvet en enkel og grei matsmak fra min oppvekst på landet med flesk og duppe til hverdags og Mammas kjøttkaker fra Norgesglass i helgene – og rabarbragrøt eller rips til dessert. Men for å vise at jeg ikke er en rein heimføing, vil jeg berette om noen sterke matopplevelser jeg har hatt i fremmede land.
Det første dreier seg om mat jeg aldri fikk. Det skjedde en gang i min blotte ungdom da jeg sammen med en god venn hiket til Paris. Det var rett etter krigen, med et Europa preget av høye grenser og mangfoldige valutaer. Vi var blitt satt av fra vertsbilen utenfor Luxembourg by, og det led mot kveld, så vi måtte finne natteleie. Sulten rev i tarmene våre mens en henrivende eim av pølse og løk drev mot oss fra torget. Vi styrte målbevisst mot nærmeste pølsesjapp – med vann i munnen og franske franc i neven. Men ble brutalt avvist. Våre penger ikke var gode nok! Det var belgiske franc som gjaldt i hertugdømmet Luxembourg!
Nå visste jeg at min venn hadde fått med seg en fem-dollar som han skulle bruke i nødstilfeller. Og US-dollar gikk overalt. Jeg tolka dette som et nødstilfelle, men fikk ikke gjennomslag for mitt syn. Det begynte å regne, og vi rusla ut i en skog der vi fortærte noen mugne kneipskiver som hadde vært med hjemmefra. Det dryppet fra trærne og suste fra elva nede i dalen. Før vi gikk til ro i våre filtsoveposer, hallusinerte jeg om bratwurst med løk og sennep og …. -.
Pølser har alltid stått for meg som selve drømmematen siden. Og de har gitt meg mange gode stunder. Som når jeg på langdryge skøyteløp på Herkules så parene sveive rundt banen og visste at det kom til å gå 2 timer før 10000-meteren var ferdig. Vel – da visste jeg også veien til pølsene. Aldri smakte pølser så herlig som når en fikk dem klasket i valne never utenfor ei sjapp med rykende kjeler!
I studietida hadde jeg temmelig dårlig råd, og holdt meg til rabattert mat på Sankten og Gildevangen og U11. Det ble mye seibiff og lite pølser, så jeg bestemte meg for at når jeg var kommet i fast arbeid og hadde fått den første lønningsposen, skulle jeg unne meg 50 pølser. Det ble nå ikke noe av, men tanken stod foran meg hele tida som et fyrtårn.
Min merkeligste pølseorgie i nyere tid kom en kveld etter en litt langtekkelig forestilling på Teater Ibsen. Slikt blir en alltid sulten av, og jeg ba gjester på pølse og rødvin i mjælkeglass! Inntatt på kjøkkenet! Tilfeldigvis var min venn fra Luxemburg med den kvelden også. Han er godt oppdratt med velutviklet sans for slepen kultur og stettglass. Han fikk hakaslepp, men innrømmer i ettertid at han aldri glømmer den kvelden.
Særlig tyske pølser har jeg mesket meg på. Tysk mat i det hele tatt. Den er real og mettende! Enten det nå er en velvoksen Eisbein , Fleischnödeln, eller en skikkelig Bauernteller inntatt i vinmarkene til Johannes Schnitzius i Kröv. Jeg glemmer aldri når den grønne Deutzen hans kom tøffende med hvile og middagspause for såre rygger – og dunker med Sauerkraut og Kartoffelsalat for tomme mager, samt moselvin for tørsten. Mens en satt der på tilhengeren blant drektige ranker og så den tidløse floden kveile seg nedover. Da smakte det!!!
Med slike opplevelser i minneboka sitter jeg helt avslappet når TV på ulike stasjoner disker opp med matlagingsprosjekter fra en jungel, ei forblåst dansk sandstrand eller fra et TV-kjøkken. Men jeg er alltid åpen for nye oppskrifter; som riskrem av Cottage Cheese og rømme og Marias bakepulverfrie gulrotkake. En skal aldri bli satt i matveien. Da sitter en der!
IAS 070211