SÅ SYNGER VI PÅ VÅR TUR …..

Ja, slik diktet den sangglade Bjørnsterne Bjørnson – og han sang ikke bare på tur nei! Og ikke  var han aleine om det på den tida..slutten av 1800-tallet. Selv grubleren Ibsen sang når han var ute og gikk:  Vi vandrer med freidig mot – Sang han.  Og jublet i lystig flokk. Det var  tiden for de gedigne sangerstevnene som kunne trekke tusener av entusiastiske ungdommer. De hørte med til den folkelige kulturen som vokste fram når embetsstaten var knekt.
Alle skulle være med i et kor. Bjørnson skildrer en herlig sangerferd i en av sine fortellinger, og helt fram til vår tid har sang og kor og sangerstevner kalt folk sammen; enten for å synge, eller for å høre på sanger. Rett nok har sangerne blitt eldre etter hvert. Det er vanskelig å få de unge med, de har det jo så travelt. Syng kun i din ungdoms år – i den lyse sommer. Har nok mer og mer blitt til blitt til: Håret gråner, sangens elv, flyter mere stille.
Men den flyter da ennå. Ikke minst i vårt distrikt, der vi har hatt mange fine sangopplevelser i vår. Var i Langesund 1. mai og hørte Kor Koselig som var så tallrikt at det nesten fylte kirken – i hvert fall med sang – sammen med Ola Bremnes. Som gav oss fyr og sang om hus som træng folk og folk som træng hus. Og da fikk jeg den opplevelsen jeg ofte får når jeg hører god sang: En heftig strøm av følelser som er nær ved å få tårene til å renne – og ikke sjelden lykkes. Sånn er det med de mektige julekonsertene også. Når Adventkoret eller for den saks skyld skolekoret fra Skien videregående synger Julen i ord og toner, da sitter jeg der og smågråter av glede og fryd og fred. Sangen har nå alltid betydd mye for meg, særlig visesangen da, særlig visene til han Evert.
Men bedehussangen har også fulgt meg, lenge etter at jeg slutta å gå på bedehuset. Det er noe med engasjementet i røstene – den djerve gitarklimpringen, de klagende fiolinene og den snertne mandolinen som har betatt meg. Jeg minnes jo fra min barndom på Klovholt bedehus at jeg alltid gledet meg når onkel Olaf, som gjerne ledet festen sa: Og så får vi en sang av musikken. Da ble det moro og fest. Jeg satt og så opp i de gapende munnene, og visste at det ikke var lenge til bevertningen!
Derfor måtte vi jo stille på  Ås Bedehus i Gjerpen der Leif Ekornrød hadde kalt sammen til mektig bedehussang, med syv trekkspill, gitar og bass  og ikke minst Harald Mæsels himmelske basun. Her var det stinn brakke. Vi måtte parkere langt borte på jordet, men sneik oss da til en plass helt bakerst, og Navnet Jesus sprengte nesten det lille bedehuset. For her var skikkelig allsang!  Og attpå til var det bevertning.
Ikke lenge etter var vi på Menstad bydelshus og hørte KLosterøens spadserende holde konsert. I ettertid husker jeg best den mektige påskesalmen: Han er oppstanden Halleluja og Ole uteliggers vise. Så variasjonen var stor. Og lyden av det mektige mannskoret akkompagnert av trommer og slagverk var voldsom – og hadde jeg ikke vært på et gamlehjem, så hadde jeg klaga over lydnivået. Du verden.  Vi gikk oppbygget hjem – med kraftig øresus.
På Gråtenmoen bydelshus har vi lyttet til fremragende unge operasangere, som har bydd på tyske og italienske klassikere og snutter fra musikaler. Det gror godt i Anders Vangens fotspor.  Og så var vi jo i Operaen og lyttet til sang på det høye plan. Og det var Mozarts Tryllefløyte som spilte, og selv om jeg satt altfor trangt med beina mellom diminutive seter på andre rad balkong, så ble det en givende aften hva sang og musikk angår,  og kjærligheten seiret i alle par og på alle plan. Men de kunne gjerne ha spart seg for å legge Mozart til en planet i rommet. Selv om koreografen sikkert syntes det var fryktlig morsomt.
Så jeg skal slett ikke klage. Har opplevd mye fin sang og musikk life denne våren. 
Men jeg ser jo en lei tendens i tida. For det første blir  sangene i dag mer og mer erstattet med engelske tekster. Telemarkssendinga sender låter på norsk rent unntaksmessig, og er ikke de eneste. Så snart en slår på radioen klinger engelske låter med hakk i plata imot en. Stadige gjentakelser dominerer – klisjeene står i kø. Selv om vi har utmerkede visesangere som synger på norsk – ikke minst i Telemark. 
For det andre, og det er enda verre, så er sangen i ferd med å bli borte. Før sang folk til arbeidet. Kona sang når hun satt og vevde – snekkeren sang med spiker i munnen – budeia når hun melket. Sjømannen når han drog opp ankeret.
Da min generasjon gikk på barneskolen gikk det ikke en dag uten at vi sang. Vi sang når vi begynte og når vi slutta for dagen. Og et par ganger i uka hadde vi sangtime, da vi stod mellom pultene og sang hele timen, og det var nok en plage for de som ikke likte sang, men vakre tekster og klangfulle toner satte seg i sjel og sinn og vil sitter der til vår døyan dag. Om landet og folket og om Gud. Ja – for mange av sangene hadde jo kristent innhold. Skriv deg Jesus på mitt hjerte  var  en av de sangene lærer og kirkesanger Birkenes ofte intonerte når vår skoledag på Klovholt skole begynte.
Men han var også glad i lystige ting som: Gubben og Gamle lå og drog. Der mener jeg han sang alle fjorten versa når han var i godlag.
Så endret sangfaget seg mer og mer i retning av musikk. Elevene skulle lære noter og spille et instrumet. Gjerne blokkfløyte. Ikke et vondt ord om det, selv om jeg synes blokkfløyte er fælt å høre på. Men det må ikke gå på bekostning av sangen.
Nå  hører jeg at sangen skal helt ut av skolen som fag. Det overrasker meg ikke. Trodde den hadde vært det lenge. Sang ble visst formelt tatt bort fra lærerplanen for to år siden, og  ”sang” er fjernet fra kompetansemålet i norskfaget. Men nå er det dannet en organisasjonen som kaller seg Krafttak for sang, som får med seg stadig flere,  og det et er bra. Men merkelig at det er nødvendig. Og enda merkeligere at fornuftige lærde folk  bak læreplaner og skole kan finne på å gå inn for å kutte ut sangen. Den burde heller gis prioritet.
Sangen er etter min mening like viktig som data og fysisk trening. Den gir klang til våre indre katedraler. Enten den finner sted på badet, på tur eller i et kor. Sang med gode tekster gir oss evne til å få mer ut av både naturen og  kjærligheten og hverdagslivet. Og det er ikke småtterier.
Ivar A Skifjeld 010619