Evert Taube dyrkes som aldri før. Er du i tvil, så dra til Bohuslän og delta på Taube-spelen, som arrangereres hvert år midt i juli. Her finner du det meste du forbinder med den store svenske trubaduren: blått hav og glitrende bølger, knauser og berg i et typisk Bohuslänslandskap. Du fornemmer nærværet til Maj på Malø, Huldas Karin og Torp-Maja, og Rønnerdal selv, som rusler rundt sammen med handelsmann Flink og betrakter det hele for så å gi det ord og toner:
Som blågrå dyning bohusbergen rullar i ödsligt majestät mot havets rand,
men mellan dessa kala urtidskullar är bördig jord och gammalt bondeland.
Og det er ordene og tonene vi møter i spelen, Taubes magiske viser fremført av noen av Sveriges beste visesangere, av og til med Sven Bertil Taube i spissen. Arrangementet foregår ute i friluft, på Stättebacken rett ved handelsmann Flinks bod på Flatön. Det var her, på gården til Anders og Hulda Johansson, at Taube bodde i lange perioder årene 1942 til 1945. Han kom for å gjenvinne helsa etter en tid med hardkjør og turnevirksomhet. Ute på landet, langt borte fra storbyens mas, ble han «frisk på hälsan och humöret» og skrev noen av de vakreste visene sine. I vannet utenfor brygga står det risset inn på en diger stein: Här vistades Evert Taube somrarna 1942 til 45. Han komm af et brusand hav.
Flatö og Ängö er blitt kultsteder for Taubefans. I dag kommer de fra alle kanter. Noen kommer seilende i egen båt, tusenvis i ferjer og med busser. Skal en dømme etter håndsopprekning fra publikum og ironiske kommentarer fra den sprudlende konferansieren Stefan Ljungkvist, må det ha vært om lag tusen nordmenn der.
 |
T.v: Spel-deltakere foran Flinks handelsbodT.h: . .og foran scenen |  |
Alle fryktet regnvær, for hele arrangementet foregår i friluft, og i den fuktige sommeren år 2000, kunne vi vente det verste. Men da de bortimot firetusen tilreisende var på plass lørdag 15. juli, deriblant 40 entusiaster fra Grenland, strålte solen fra en nesten klar himmel.
Det er vanskelig å gjengi den spesielle stemningen som rår. Publikum er benket på en eng som skråner oppover fra scenen. Nede i viken bak scenen glitrer vannet rundt seilbåtene som ligger tett i tett. På berg og knauser rundt denne sjøsalen yrer det av folk som har krabbet seg til gratisplasser. Tusener synger med i allsangen; de fleste kan visene utenat, men har fått utdelt sanghefter for alle tilfelles skyld …
| På knauser og berg yrte det med folk |  |
Etter hvert som solen sank, og skyggene ble lange, steg stemningen. Og da Sven Bertil gjorde sin entre, nådde den de helt store høyder. Han startet litt iltert og usikkert med å rydde scenen for ting som stod i veien, for som han sa: Här ska bara jag vara …
Og på en måte hadde han rett. For selv om han hadde hjelp av et utmerket orkester med musikere fra Göteborgs symfoniorkester , og selv om det var andre fremragende artister deltok med heder, så er det noe spesielt å høre Sven-Bertil synge viser som Fragancia, Sommarnatt og Så skimrande var aldrig havet – til sitt eget gitar-akkompagnement. Det må jo også ha vært spesielt inspirerende for ham å komme seilende inn til Stättebryggan denne sommerkvelden og merke den veldige interessen for farens viser.
Evert Taubes credo var å få fram skjønnheten i skaperverket. Ingen av oss som var til stede på Stättebacken denne kvelden, var i tvil om at han hadde levd opp til det; særlig viss man med skaperverket tenker på de blonde, nordiske sommernetter. Og det var som om gubben sjøl satt der oppe og styrte med været, for da de siste visene tonte bort på avslutningskonserten søndag ettermiddag, begynte regnet å strømme ned!
Här är havet som omfamnar vårt Bohusläns öar
bär vår fader och vår broder i gungande båt.
Kom till stranden, kom følj mig och sjung vid min sida
ut över Skagerack i stilla sommarnatt.
Tekst og foto Ivar A Skifjeld