Vi ble fanget inn av Mosels magi da vi kom hit på bryllupsreise i 1960 på vår lille Cezeta scooter…. , men det dropper vi denne gangen. Senere har vi vært her, omtrent hvert år. Vi bor i den lille vinbyen Kröv, halvannet mil ned for Bernkastel. Når vi kommer hit, føler vi det som om vi kommer hjem. Her er rolig og trygt, selv om det putrer av liv; på elva, i gatene og ikke minst nede ved Weinbrunn der byen begynner, kan man si. Om en kommer nedenfra. Her er det festligheter nesten hver helg når vinhøsten er i gang, og det begynner så smått fredag med oppsetting av langbord og scene og prøvekjøring av musikken – og så litt prøvesalg av pølser og drikkevarer da. Så er det full fart på lørdag – Med Ompa- ompa musikk og enkel servering inne i hallen eller på plassen foran elva, der folk synger og danser og gjør bølgen ved langbordene. De kommer – fra danseglad ungdom til gamle gubber og kjerringer, som har flidd seg og tatt seg fri for å feire ett eller annet; at vinhøsten skal ta til , at den holder på, eller at den er over. Og så er det fester når winzerne samler seg til fagprat og testing av årets Federweisser – og når de kler seg i bunad og har folklorefester med kor og muskedundere og fyrverkeri . God stemning, men sjelden eller aldri fyll i norsk forstand. Bare god og høylydt stemning.
Det offisielle navnet for festlighetene denne gangen var 13. Kröver Oldtimertreffen für Traktoren und Buldogs! Med hovedvekt på de små grønne Deutz-traktorene som har tøffet langs Mosel siden traktorer begynte å tøffe, og som jeg og min venn advokaten hiket med et sted nede ved Cochem i 1956, på vår tur til Paris! Deltakerne hadde rigga seg opp med traktorer og partytelt, latriner og aggregater og solsenger og koner og barn, langs elva helt opp mot svømmebassenget. Jeg syklet jo forbi der hver dag og talte til ca 350 doninger, mest av førkrigsårganger. Det hele eksploderte på lørdag og søndag med fest foran Weinbrunn, kortesjer gjennom byen og et veldig fyrverkeri på lørdagskvelden.
Fra vår balkong med usikt mot gata og floden, kunne vi følge med på det meste.
Når mørket kom, sank stillheten over huset vårt i Moselweinstrasse 84, bare avbrutt av dempet dunking fra søkklastede lektere, eller lysende bånd fra cruiseskip som gled forbi. Natta var heit, opp mot 30 grader, og dagen hadde vært deretter. Nede i hagen ved stemningsfulle småbord med telys surret og klirret det. Otto og Johannes , som driver vingården sammen, løp geskjeftig mellom vinkjelleren og uteserveringen balanserende flasker og glass – og litt næring; smørbrød med ost og skinke. For i tillegg til å være vinbønder, driver de også Strausswirtschaft med uteservering.
Jeg har ofte fundert på hvordan de holder ut. For de har litt av en arbeidsdag. Det starter i gryotta. Da sykler Johannes, som eier huset, ned til bakeren og kjøper ferske rundstykker til overnattingsgjestene som han skal lage frokost til; rett nok hjulpet av Julia, datteren til Otto. Med kokt egg, ost og skinke, marmelade og honning, ferske rundstykker og nykokt kaffe. Alt plassert på en pen og ren duk under drueranken på terrassen. Og ikke bare det! For så skal flasker og fat rengjøres og etiketter påsettes og kjelleren klargjøres. Og ikke bare det! For så skal druene hyppes og beskjæres og sprøytes. Og de ligger spredt i teiger over en avstand på 10 kilometer, fra Traben-Trarbach til Kinheim. Og ikke bare det! For utpå ettermiddagen begynner de første gjestene å komme sigende innom og skal ha seg et glass og en pust i gata. Noen skal kjøpe vin med seg hjem, og først prøvesmake. Og da må de fram med i hvert fall 12 flasker forskjellig vin og sitte og smatte og kommentere årgang og sødme og spätlese og auslese – og vaske glass og rable ned priser på ei blokk, og ikke bare det! Men også legge tallene sammen og få det til å stemme! Etter at de har prøvesmakt med minst ørten gjester.
De teller ikke timene her nede, det har de ikke tid til. Men Johannes mener han jobber 104 uker i året. De snakker aldri om været heller – eller problemene som dukker opp. Haggelskurer og slikt: No problem, sier Otto. Med to av de få engelske orda han kan.
Hvordan greier de det? Jeg tror det har noe med livsstilen deres å gjøre. De jobber hele dagen, ja vel. Samtidig har de fri hele dagen. For dagen går med til det de har lyst til! De løper lett, og dermed får de trim, men har alltid tid til å stanse og slå av en prat. Og når Otto har et øyeblikks pause og alle sitter og er fornøyd, så tar han fram trekkspillet og toner fram Loreley eller Lilly Marlene, alt mens han forteller på kanten historier og ler og knegger.
Midt oppi ståket finner Johannes på at han vil ta oss med på traktorsafari. Ved avtalt tid stiller han med traktor og en liten tilhenger med benker på sidene. Han setter galant ei kasse til stigetrinn, så vi skal komme lett opp. Dytter oss dertil litt bak, for vi er ingen ungdommer lenger. Han har satt en kjølebag med vin og vann og druesaft mellom setene. Han starter med et rykk, tar fort av fra asfalten inn på kjerreveiene og alle tiders humpe og dumpetur. Jo mer vi hyler baki der, jo bredere gliser han. Innimellom stanser han og belærer oss om druesorter og jordsmonn og stasjoner på korsvandringen opp til kapellet i synsranda. Her nyter vi medbrakt og stålsetter oss for den svimlende nedturen. Hele safarien tar en times tid, og den koster ingenting. Han gjør det bare fordi han synes det er moro! De står på fra kl 06 til midnatt hver dag. Da er det bare ryddingen igjen. Inne på kjøkkenet har TV’n stått og flimret hele kvelden – for blinde øyne!
På hjemturens første dag ankommer vi Landgasthof Eichenkrug på Lüneburger Heide – en vakker gammel bygning omgitt av hager og heder – og her møter vi en helt annen stil: Man tiltales som Sehr Geehrter Herr —og oppvartes av stilige kelnere og nyter kaldt øl, som smaker gudommelig når termometeret viser 35 grader. Men Mosel er nå Mosel!
IAS 060912